menneske / jord

MENNESKE og JORD er stikkord og i stor grad et samlende tema for bilder jeg har laget de siste årene. Form og innhold har vekslet. Fra grafiske teknikker har jeg gått over til maleri. Tegning har hele tiden vært viktig. Ser jeg tilbake, er de aller fleste bildene, ulikhetene til tross, dypest sett beslektet, og i stor grad bærere av mitt, og jeg tror også mange andre menneskers, følelser og forhold til seg selv, til hverandre og til jorden vi lever på.

Temaet er allment. Vi føler vel alle en samhørighet med jorden og livsstrømmene, og med andre mennesker, i gjensidig nærhet, ømhet og varme. At vi er uløselig knyttet til og avhengige av jorden og det levende, er en kunnskap vi alltid må ha båret i oss, en som har blitt neglisjert, uvitende og bevisst, så lenge sivilisasjoner har vokst frem. Dette får vi nå i skremmende grad føle virkningene av.

For vel 10 år siden kom jeg til å lese boken «Et støvgrann som glimter» av Rolf Edberg. Omtrent på samme tid, en merkelig vinterdag i fjellbygden Vinje, la «vær-is» seg klebrig og oljeaktig, svart av sot og gift, i fordypninger i en hvit snøflate.

Opplevelsen av snøsmelting og vårløsning, og andre skiftninger i naturen, og av mennesket sitt forhold til en levende jord, ble annerledes. Sammen med andre og ikke alltid så enkle sider av følelseslivet fikk dette sitt uttrykk i bilder.

I bildet nedfelles erfaringer, lengsler, utrygghet, håp og drømmer. Et bilde er alltid, på et eller annet vis, et speil av mennesket som laget det.

Det kan være skjult eller tydelig. Du går ut i et landskap eller inn i deg selv. Du er med i bildet, eller du står halvveis utenfor. Du leter etter en kraft, og søker etter symboler. En skjult bevissthet, vår glemte hukommelse, velger og vraker.

Du fengsles av en farge, tiltrekkes av en form. Du griper begjærlig den røde, saftige frukten, berører den med leppene, kjenner på smaken. Du beholder den; – eller du kaster den fra deg og håper å finne noe nytt.

Var det landskapet du ville gjenskape, eller var det speilet av deg selv i det; – gjenklangen av ditt eget sinn? Er det himmel du maler, eller er det den blå fargen du trekkes imot? Du føler dragning og du velger, ut fra den sinnstilstanden du er i. Fargene forandrer betydning, nye rytmer står frem, lys og mørke veksler i styrke; – liksom i deg selv. Du vender deg utover etter det indre, du søker gjenklang og inspirasjon – og du vil alltid fortsette å lete.

I et bilde skapes virkelighet og uvirkelighet, og i bildet ligger en magisk kraft.

Jeg ligger utstrakt i solen, varmen brer seg i kroppen og utover til gress, jord og planter. Jeg arbeider meg inn i bildet, og inn i meg selv, og lever i bildet. Sider av et sinn befestes, jeg rører ved nakenhet og utrygghet, og finner kanskje en form for ro i en magisk, urgammel handling.

Du skaper bildet, tegner symbolene, risser inn reinsdyret i berget, maler oksen og jegeren på huleveggen, trekker solens sirkel, former fruktbarheten i kvinnen i leiren. Du vil holde fast ved noe du søker, eller bli herre over noe du frykter.

Et bilde kan være et rop eller en bønn, og iblant sikkerhetsselen som holder deg på plass og hindrer deg i slå deg fordervet. Barnet tegner seg selv foran huset, mellom moren og faren, smilende alle tre. Solen skinner, og på marken er det blomster. Slik vil barnet at livet skal være.

Men en nødvendighet var det også for det krigsrammete barnet å tegne skrikene, bombeflyene, de døde og de flyktende.

Du sitter i kanten av en nypløyd åker. Du lengter etter jordvarmen, griper tak i den med kull og papir, – og du tegner jorden. Eller du graver deg ned til treets røtter, blodårene, og du tegner dem og får trygghet.

Jorden er vår livgiver. I jorden strømmer saftene. Av solvarme, lys og væte bærer jorden frem fruktene. Planter og trær henter kraft gjennom røttene. Våre årer går til jorden.

Det magiske i bildeprosessen må alltid ha vært viktig, men et bilde kan også bringe deg videre, mot ny innsikt og erkjennelse, liksom drømmen.

Du kysset jorden. Hva var det du malte?

Under føttene våre er jorden, og under livet døden. I en skygge, i drømmeverdenen, gjennom søvnen og i bildet, er døden i meg, og de døde hos meg. Av døden vokser livet, men døden er også det mørke, tomme, skremmende og utslettende.

Jeg mister kontakten med mennesker jeg er glad i, men jeg gjenskaper den og lever igjennom det vanskelige. Savnet ble lettere å bære og sorgen mindre tung.

Du ser deg selv liggende død på den kalde jorden under et hvitt stykke tøy!

Det mørke viker for det lyse. Det er godt å leve, i kontakt med mennesker, og i et landskap og en natur i stadig forandring, fra de mykeste sommerkvelder til iskalde vinterstormer. Langt borte bak en vid vannflate og under en stor himmel ligger åser og fjell. I husene lever menneskene, og det lyser varmt fra vinduene.

Og ikke alle bilder var like «nødvendige». Du sitter i en grop for deg selv, med akvarellfarger eller tegnesaker. Varme vinder, gode dufter og lyder fra fugler, dyr og mennesker når meg. Små innsekter lander på hvitt papir, eller kravler og kryper rundt nakne føtter blant gress og blomster.

Og du opplever gleden, over at noe faller på plass, på lerret eller papir, etter timer og dager i arbeid med lys og mørke form og rytme, strek og farger. Tidligere bilder blir liggende bak deg, – i de siste ble du kjent med noe nytt.

(sept. -84)