Ordet fanger

Kunsthall Grenland – 17.09 – 30.10 2016 – Birgit Eide – Øyvind Johnsen

Den brasilianske forfatteren Paulo Coelho skrev en gang at ”av alle menneskehetens ødeleggelsesvåpen er ordet det grusomste og feigeste”. I utstillingen Ordet fanger av bergensduoen Birgit Eide og Øyvind Johnsen, diskuterer kunstnerne ordets betydning, makt og konsekvens, kulturelt og på det personlige planet. Kunstnernes felles utgangspunkt er det helt nære, i familien, i religion og egne sterke opplevelser.

Som utstillingens tittel indikerer, diskuteres ordet, tiden og kulturen. Ordet som intuitivt; direkte og umiddelbart, kroppslig; gjennomvåre erfaringer, eller empatisk; opplevelsen av våre omgivelser og medmennesker. I møte med kunsten, legges en ekstra dimensjon til forståelsen; hermeneutikken; hvordan vi tolker innholdet og danner oss mening om det – basert på hvordan vi vurderer avsenderens bakgrunn, situasjon og intensjon. Meningen dannes gjennom denne fortolkningsprosessen.

Filosofiens oppgave blir å oppklare misforståelsene ordet og språket skaper. Wittgenstein sier dette kan løses ved ”oversiktlige framstillinger” som i sin tydelighet gjør det mulig for oss å forstå. Han søker forenklingens terapeutiske muligheter. En forenkling i form av tekst eller tale, men like gjerne i symboler og verk. I forenkling og appellering til det sanselige, ligger en annen av fellesnevnerne i kunsten til Birgit Eide og Øyvind Johnsen. Verkene i utstillingen peker mot kultur og oppdragelse, mot levd liv, erfaringer og ord som har betvunget varige inntrykk og holdninger som varer liver ut. Den makt ordene representerer søkes brutt i oppgjøret med og i forenklingen av virkemidlene.

Forenkling av ordet er samtidig også dets farligste element. Når forenklinger fører til konsekvenser for enkeltpersoner eller grupper i samfunnet, eller når forenklingen blir bestemmende for vår forståelse av verden omkring oss. Dette er spesielt relevant innenfor religion og politikk, som anvender forenklingens kunst til å formidle sine budskap.

Verkene i utstillingen Ordet fanger tar opp i seg forhold som er komplekse, sammensatte og høyst personlige. Gjennom bilder, tekst og tale nærmer Birgit Eide og Øyvind Johnsen seg fenomenene kontroll og konsekvens på et humanistisk grunnlag gjennom sine høyst ulike men likevel sammenfallende verk.

Bjørn Inge Follevaag

Kurator

Tidens tekstur

Åpner du nettsiden til Øyvind Johnsen møter du ordet sensistens, en fletting av ordene sense og eksistens. Dette er hans eget begrep som sammenfatter interessefeltet og kunstnerskapet utfoldet i snart femti år. Som ung kunstner arbeidet Johnsen som mange andre med grafikk, tegning og maleri. Fotografiet, som i Norge først fikk kunstnerisk status  på 1970 tallet, ble etter hvert hans sentrale verktøy. Han var også en kunstner som tidlig tok i bruk videomediet.

Sansene som gir oss tilgang på verden og vår eksistens i denne, er et nav i Johnsens foto- og videokunst. Vår kropp som subjekt og objekt for oss selv og for andre er et hovedmotiv. Videre møter betrakteren refleksjoner over våre materielle og immaterielle betingelser. I verk etter verk utsettes dette tema for undersøkelser, og i særlig grad i de tre videofilmene som vises i utstillingen Ordet fanger.  Fotografiet og videofilmen kan synes spesielt egnet for nærgranskingen Johnsen bruker som metode.

Som livet selv, en eksistens i tilfeldighetenes biologiske spill, er også enkelte av elementene kunstneren fester seg ved og bruker som materiale i sine filmer, resultat av slump. Det gjelder spesielt de to fotografiene som vises i store format i utstillingen, og som Johnsen på ulike måter bruker i filmene Absence Present og Instant Memory. Begge fotografiene er «funnet»: Darkness / Relic, – som et negativ de fleste ville ha kastet, med omfattende skader, fingeravtrykk, spor av tid og menneskeansikter i det mørke. Light / Relic, – også dette et negativ, uskadet dypt inne i et skap i et halvt nedbrent hus, med to søsken gjenkjennelige på bildet. For kunstneren relikvier, noe av helt spesiell verdi.

Den franske filosofen Roland Barthes (1915-80) har gjennom sine tekster om fotografi beskrevet  hvor dyptgripende fotografiet er for vår kultur og selvforståelse. I boken Det lyse rommet: Tanker om fotografiet, (La Chambre Claire: Note sur la photographie, 1980), utvikler han de to begrepene studium og punctum for å beskrive to grunnleggende aspekt ved mediet. Igjen må vi vende tilbake til forholdet mellom subjekt og objekt, til det å sanse og det vi sanser. Fotoapparatet og videokamera fanger uten å diskriminere alt som linsen favner. På den ene siden viser fotografier våre felles referanser fra historiske, sosiale og kulturelle hendelser. Ifølge Barthes kan dette fremkalle en høflig interesse i betrakteren som han kaller studium. Gjennom nyhetsbilder opplyses vi om politikk og økonomi, en objektiv sfære. På den andre siden, i det subjektive interessefeltet definerer han punctum. Dette er sider ved et fotografi som overskrider våre fellesreferanser og som rører ved betrakteren. Ikke intenderte detaljer som en knyttet hånd, et halskjede, – begge eksempler fra Det lyse rommet, utløser punktumopplevelser: noe som prikker eller stikker i Barthes, som setter følelsene i beredskap.

Det lyse rommet er også en tekst om sorgarbeid. Etter tapet av sin mor Henriette B. leter forfatteren i fotoalbumene etter hennes vesen, sannheten om henne. Til slutt synes han å finne dette i et bilde av henne som femåring, i vinterhagen.  Møtet blir likevel smertefullt. Barthes opplever det han kaller fotografiets noema: «Dette har vært» (noema stammer fra det greske ordet νόημα og betyr “tanke” eller «hva er tenkt på»). Fotografiet gjentar noe som aldri mer vil kunne finne sted. Den samme erkjennelsen kan føyes til film og video.

Dette har vært, denne erkjennelsen gjennom mediet, er det Øyvind Johnsen formidler. Hans bruk av stillbilder, statiske filmutsnitt av plantedeler, et øye, pulsen i et barnehode er alle eksempler på punctumopplevelser. Verdens punctum vises frem for oss, brudd og sår i tilværelsen som ikke etterlater oss likegyldige. Videoverkene i Ordet fanger handler om minner, tap. Men de er også en bearbeiding av sorgen, og for en betrakter bærer de i seg forsonende holdninger til det smertefulle som en naturlig del av menneskenes tilværelse. Memento mori (latin), Husk, du skal dø var i (den religiøse) kunsten etter renessansen et sentralt motiv. I de linsebaserte mediene er det teknologien selv som peker på tidens og livets ubønnhørlige gang.

I Johnsen sine verk er lyd og tekstelement likeverdige den visuelle formen. Tilsynelatende enkle, nesten minimalistiske komposisjoner av bilder, musikk, stemmer og tekst møter oss. Langsomheten i veksling mellom ord, bevegelige og stille bilder, pauser og musikk gjør overgangene myke og nesten umerkelige.  Vitenskapelige betraktninger og drømmebilder stilles likt. Det samme gjelder dagboknotatet og nyhetsartikkelen. Det utfolder seg med andre ord en kompleks vev for betrakteren. Stemmenes dialogiske karakter og tankens eller drømmens logikk lar oss hoppe i tid og visker noen ganger ut fotografiets harde memento mori. Johnsens dypt humanistiske prosjekt har slik en optimistisk åre i seg og tro på menneskers kommunikasjonsevner. Vi er mer enn determinert materie. Fra gresk har vi begrepet texere, som betyr å veve og som har gitt opphav til vårt tekstur. Videoverkene til Øyvind Johnsen med sine mange tråder, noen tynne, noen tykke, noen nesten usynlige: fotografi, videoklipp, sang, fortellerstemmer, dialoger, poesi, brev, musikkstykker og pauser danner et homogent hele, en tidens tekstur.

Rita Marhaug