Du husker det sikkert, fra du var liten. Forskrekkelsen. Det uhyggelige. Når du løftet opp en sten, og det skjulte ble synlig. Skumle tusenben og merkverdige flaskedyr som søkte tilflukt. Og en forvirret meitemark. Det grøsset i deg!
Karl Ove Knausgård er en strålende forfatter. Og han har skapt grobunn for utbredt frykt for synliggjøring. For at noen letter på sløret. Og aller minst at kunstnere gjør det.
I 2014 ble «Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt» gjennomført. Her sa seks prosent av billedkunstnerne at de hadde fått «brev eller epost med truende innhold» relatert til kunstneriske arbeid.
Se:
https://frittord.no/nb/aktuelt/lansering-av-sluttrapport-status-for-ytringsfriheten-i-norge
https://frittord.no/attachments/5473857de282bb02cb445b36ec9bcf5d92275f79/73-20191220154216849345.pdf
Seks av hundre er kanskje ikke urovekkende mange. Men det er et varsku om at ikke alt er rosenrødt. Regner vi med drøyt 1800 medlemmer i Norske Billedkunstnere da undersøkelsen ble gjort, sitter vi igjen med godt over ett hundre kunstnere som er blitt truet.
Mange kunstnere jobber med svært personlige prosjekter, og til tider med utgangspunkt i egne opplevelser der mennesker i nær familie kan stå sentralt. Og selv om ikke navn på bestemte mennesker brukes, kan det være vanskelig å få tillit til det en skal i gang med. Ikke minst etter Knausgårds «Min kamp». Og pekefingeren, eller kanskje snarere knyttneven og ordene «ingen sten skal snus!» er noe en kan bli møtt med.
Og deretter varsel om mulige juridiske skritt. Og du forespeiles risiko for økonomisk fallitt.
– Kan jeg få vite hva prosjektet med en videofilm der ( ……. ) skal være sentral, går ut på?
– Det dreier seg ikke om ( ……. ) navngitt. Prosjektet er omfattende, og svært personlig, men gjøres allment. Du kan stole på meg.
– Synes “omfattende og svært personlig” i denne sammenhengen er urovekkende. Knausgård byttet også navn på sine slektninger.
– Å trekke paralleller mellom meg og Knausgård, kan jeg ta som et kompliment eller synes er vel drøyt. Du kan velge å stole på meg eller la det være.
Og så, eskalerende:
– På vegne av ( ……. ) ber jeg om å få en beskrivelse av prosjektet og hvilket materiale som er tenkt benyttet, herunder om det inngår brev der ( ……. ) er mottager, avsender eller omtales gjennom karakteristikker eller på annen subjektiv måte. Videre ber jeg om å få opplyst hvem som er avbildet på stillbilder og videoer som skal inngå, samt hvem som er fotograf i begge tilfeller.
– Jeg kan ikke gi dere det du ber om. Dere må slå dere til ro med det jeg har fortalt; og stole på at jeg er et anstendig menneske.
– Hadde du vært anstendig hadde du svart på min henvendelse eller i det minste tatt deg bryet med å forklare hvorfor du ikke “kan” si noe om dette. Det ville kunnet gi grobunn for tillit. Den som ikke opptrer transparent i forhold til personer med en klar interesse i det prosjekt som er angitt av deg kan ikke forvente å bli stolt på. Hvis man gjemmer seg i skyggene blir man en del av dem og vi kan ikke annet enn å legge til grunn at du har noe å skjule og at dine hensikter ikke er gode.
Og fra annet hold:
– For min del vil jeg ha meg frabedt at du på noen måte viser frem noe angående ( ……. ) offentlig, uten at jeg har gitt min godkjennelse til det. Jeg imøteser derfor en detaljert redegjørelse for hvilket prosjekt det dreier seg om, vinkling, hensikt, visningsform, hvor det skal vises, osv., osv. Du må ha min godkjennelse av det endelige produktet før du kan vise det. (……..)
Og så dette:
Men hvis du viser bilder offentlig av meg, vil du bli stevnet. (………) Finnes du skyldig er det sannsynlig at du ikke bare må bære dine egne advokatutgifter, men også mine. Jeg kommer til å engasjere de dyktigste jeg kan finne, og de er vanligvis ikke rimelige. Mange har brent seg stygt økonomisk på ganske bagatellmessige saker.
Familie er bra!
At forfattere tidvis kommer i hardt vær, er ikke noe nytt. Virkelighetslitteratur er et velkjent begrep. Knausgård er nevnt. Og vi har Tomas Espedal, Vigdis Hjorth og Geir Gulliksen. Bejublet, hele bunten, men også omstridt.
At billedkunstnere havner i kryssild, er sjeldnere fremme i media, så sant det ikke dreier seg om religiøse tabuer og betente politiske og samfunnsmessige emner. Men konflikter oppstår også her. Kanskje særlig hvis en jobber med video. Og tar for seg det helt nære, knyttet til familie og venner.
Videomediet er enormt fleksibelt. Som kunstner henter du materiale fra både det bevisste og underbevisste. Og du sitter dessuten gjerne med et omfangsrikt råmateriale i form av så vel brev og fotografier som lyd-, film- og videoopptak. Som kan bli brukt men som ikke nødvendigvis blir det.
I motsetning til fiksjons- og dokumentarfilm, der det i startfasen gjerne foreligger manus, storyboard eller synopsis, kan et fritt, kunstnerisk videoprosjekt på dette stadiet være flytende og vanskelig å beskrive. Ofte har en bare ett enkelt utgangspunkt, og en vet lite eller ingenting om hva en vil ende opp med. Og liksom i en skriveprosess har en mulighet for å redigere fritt, flytte om på sekvenser og føye til og trekke fra, helt til sluttstrek settes.
Dersom familie eller andre som står deg nært vet at du vil bruke elementer fra ditt eget liv og kanskje også deres, vil de kunne ha vansker med å stole på at du vil behandle dette på en etisk forsvarlig måte. Og de vil kunne kreve fullt innsyn allerede fra dag nummer én.
Å blottlegge et kunstnerisk prosjekt før du omtrent har kommet i gang med det, og å bli bedt om å skissere innhold og beskrive fysisk råmateriale for i neste omgang å risikere å bli kontrollert og kanskje endatil sensurert, er svært problematisk. Og det kan ende opp med at mennesker du sto nær, vender deg ryggen for alltid. Utstillingsinvitasjoner knyttet til det aktuelle kunstverket og senere innstendige ønsker om forsoning vil kunne besvares med øredøvende taushet. Og du blir en ikke-person.
Det alvorlige er gjerne mer tiltrekkende enn det muntre, i kunstnerisk sammenheng. Du vil inn i mørket. Finne sammenhenger. Se det skjulte. Ane helheter. Og du vil uvegerlig iblant måtte lette på noen stener. For å slippe dagslys til. Og du løper en risiko ved å blottlegge ditt eget liv. Fordi ditt liv er så sammenvevd med de andres.
Avtroppende operasjef, Per Boye Hansen sier i et intervju i Klassekampen 06.05.2017 bl.a. dette:
– Jeg tror at veldig mye kunst handler om sorgbearbeidelse. Det dreier seg om en dyp eksistensiell følelse av at man er avsondret fra noe, eller at man opplever livet som veldig smertefullt. Jeg tror alle mennesker kan føle at vi er veldig fremmede her, og fremmede overfor hverandre, og at det er vanskelig å forholde seg ordentlig til hverandre og seg selv.
Når Boye Hansen som operaregissør jobber med kunst, er han på jakt etter “det lille sannhetsøyeblikket”:
– Det kan være et lite rom eller glugge som åpnes, noe du ikke har sett før og som gjør at du ser noe på en ny måte.
Og, fortsetter han:
– Det handler nok også om lengselen etter å ha noe felles med andre, som du ikke har hatt før. Det er viktig, for det er så vanskelig å være menneske. Det er så tungt av og til, så ensomt og kjipt.
Å gå inn i det dypt personlige på grensen til det private er mildt sagt krevende når du jobber med kunst. Du risikerer dessuten å brenne deg på fingrene. Eller havne i et minefelt.
Uavhengig av dette må du alltid spørre deg selv: Hva vil du formidle? Hva ønsker du egentlig å fortelle. Hvor går grensene? Hva tjener hensikten?
Og på motsatt kant (for det er alltid to parter!); dette: Hva bør vi kunne finne oss i? Hva tåler dagens lys? Hva bør vi kunne takle? Skal vi velge å vise tillit? Eller er mistro det eneste mulige?
Tøffe tak oppstår. Fronter sementeres. Kunstnerisk ytringsfrihet kontra vern av enkeltmennesker er definitivt en flytende materie der det gis få entydige svar. Seriøs debatt og bred refleksjon er viktig.
En stemme det er verdt å lytte til her, er Anine Kierulf; jurist og fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. Og opptatt av “å anskueliggjøre rommet for ytringsfriheten”. I kronikken “Debatten som forsvant” i Aftenposten 04.10.2016
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Jgzl7/kronikk-debatten-som-forsvant-anine-kierulf
sammenfatter hun noe av det komplekse slik:
“De rettslige grenser for ytringsfrihet er vanskelige å trekke der virkeligheten er bearbeidet kunstnerisk. Det kunne tilsi at etiske diskusjoner av «levende modell» burde være vel så viktige. Grensedragningen beror i begge tilfeller på en avveining av to grunnleggende verdier – ytringsfrihet og personvern. De er avhengige av hverandre: Vi må kunne ytre oss fritt, og så fritt som mulig kunne tilegne oss andres ytringer for selv å utvikle oss og la oss danne. Men vi trenger også et frirom fra det offentlige, et privatliv, der vi kan utvikles i fred – et vern om vår integritet og vårt omdømme for selv å kunne delta i offentligheten.”
Vektige tanker! Forstandige ord!
Øyvind Johnsen
billedkunstner