En søker i naturen
Som en tett, grønn jungel kryper naturen inn på vandreren med fotoapparat. Han søker etter det hemmelighetsfulle, det skjulte, det vi ikke helt kan nå.
TEKST: SISSEL HAMRE DAGSLAND – FOTO: EIRIK BREKKE
Tankene om det har han i hodet, nå må apparatet fange inn glimtene som skal bearbeides og føyes sammen for å formidle den rare følelsen av møtet med naturen. Øyvind Johnsen er billedkunstner, og fotoapparatet er hans arbeidsredskap, det han maler og tegner og graverer med.
Den kunstneriske prosessen fortsetter i mørkerommet, hvor negativ ofte legges på negativ for å få frem den virkningen han ønsker. Det er her han kan utdype sin følelse av naturens hemmeligheter, av en stor avstand til noe vi ofte står utenfor og forgjeves prøver å trenge inn i.
Mosebakkens verden
Den grønne jungelen, enda tettere på en av sommerens våteste dager, har han nær inntil hjemmet i Mosebakken på Paradis. Hovedveiens travle trafikk er bare noen minutter unna. Likevel synes det gamle huset å være gjenglemt i hagen som umerkelig glir over i skog. Øyvind Johnsen og familien fant det og satset på det for få år siden, prøver også å rydde seg litt alburom omkring det. Men her har han da rikelig av naturens vidunderlige råstoff for hånden, her og i det nærmeste området på Fjøsanger og ved Nordåsvannet.
Så har også Øyvind Jonsen det aktuelle visningsstedet for sine fotografiske bilder like ved. I Fjøsangersamlingene vises en utstilling av hans arbeider hele sommeren, til 29. september. Det er her vi får se trestammer, løvverk, gresstrå, død nedtrampet natur, gjerne sett gjennom et lysflimmer eller et tynt forheng som understreker det gåtefulle og ugjennomtrengelige. Johnsen vil unngå å lage «vakre» naturbilder, og gjerne heller få frem noe dystrere og tyngre. Astrups kunst har betydd mye for ham, som inspirasjonskilde.
Beherske det traumatiske
Mennesker er også tilstede i denne naturen, direkte eller indirekte, plassert der for å uttrykke det gledesfylte – eller beherske det traumatiske. Konens gravide mage og bryster kobles sammen med gress og et stor eple: fruktbarhet og glede. Noen år senere er sønnen Jon en levende realitet, en liten pjokk på vei ut i en verden full av både sollys og mørke skygger. En avdød bror minnes med et talende fotspor. I et selvportrett har Johnsen vært bare flyktig til stede på et foto med lang eksponeringstid, og får sagt noe om vår kortvarige tilstedeværelse i naturen.
Nesten alltid er bildene bevisst bygd opp og skapt av flere deler, ikke fotografert direkte. De to eller gjerne tre negativene som er kopiert sammen, er tatt uavhengig av hverandre. De gir et materiale som Øyvind Johnsen gjerne gir seg god tid til å studere, lar inntrykkene fra disse bitene synke inn i seg før han føyer dem sammen til ferdige bilder. Det skjer i verkstedet på USF.
Video, tegning, maleri
Han ser denne arbeidsmåten med fotografi som en naturlig utvikling etter tidligere arbeid med video som uttrykksmiddel (f.eks. «Kysser i skogen», vist i Bergens Kunstforening i 1991), med maleri og med tegning. På en utstilling i Galleri Parken hadde han en tegning av fremgravde trerøtter som han nå betrakter som en klar forløper til fotografiene: Noe aktivt er gjort med naturmotivet for å få det til å fortelle noe symbolsk.
Utdanning har Øyvind Johnsen fra grafisk linje på kunsthåndverkskolen i Bergen – og en del år senere fra malerlinjen på kunsthåndverkskolen i Oslo, deretter grafisk avdeling ved Vestlandets Kunstakademi. Men innimellom bodde han flere år i Vest-Telemark, og arbeidet der som journalist og fotograf.
Den allsidige bakgrunnen kommer vel med, for som så mange andre billedkunstnere har han fått oppleve at det er ikke så lett å leve av kunsten alene. Så har han laget utstillinger for blant annet Sjøfartsmuseet og Lagunen, og skriver Vestkant-avisen – inntektsgivende, hektisk og aktivt arbeid sammen med andre som han setter pris på, men det kan gi lange pauser i en kunstnerisk virksomhet som krever ro og konsentrasjon.
– Så da forespørselen fra Fjøsangersamlingene kom, måtte alt annet legges til side og jeg måtte dukke ned igjen i min egen billedverden, sier Øyvind Johnsen, som godt kunne tenke seg at det kunstneriske arbeid kunne bli mer kontinuerlig, mindre periodisk. En oppmuntring i så måte var det å få et reisestipend fra Bergen kommune i fjor.
SØKENDE. Blant trær og busker med tett løvverk søker Øyvind Johnsen med sitt fotoapparat etter uttrykk for det dulgte og ugjennomtrengelige i naturen.
SOM GJENNOM ET SLØR. Tett vegetasjon dempes og skyves på avstand ved å plassere en tynn gardin i forgrunnen. Slik uttrykker det ferdige bildet at mennesket leter og lengter etter noe i naturen, men blir stående utenfor og når ikke riktig frem.
FOTO: ØYVIND JOHNSEN
