Så heldig jeg er, jeg, som lever!

Besøker du nettsiden til Øyvind Johnsen, møter du ordet sensistens, en fletting av ordene sense og eksistens. Dette er hans eget begrep som sammenfatter interessefeltet og kunstnerskapet utfoldet i femti år. Som ung kunstner arbeidet Johnsen som mange andre med grafikk, tegning og maleri. Fotografiet, som i Norge først fikk kunstnerisk plass på 1970-tallet, ble etter hvert et sentralt verktøy, mens en videoworkshop i 1988 fikk en umiddelbar virkning på veien videre. Johnsens vilje og evne til fortelling og kompleksitet har siden gjort levende bilder helt sentralt i hans virke. 

Sansene som gir oss tilgang på verden og vår eksistens i denne, er et nav i Øyvind Johnsens videokunst. Vår kropp som subjekt og objekt for oss selv og for andre, er et hovedmotiv. Videre møter betrakteren refleksjoner over våre materielle og immaterielle betingelser. I de tidlige verkene kan vi følge flere klare tråder frem til videofilmen Øynene lukket – Øynene åpne (2020). Et eksempel her er Jordkyss (1988), en film på seks minutter. Vi merker oss hvordan det fotografiske blikket virker gjennom filmen, som går tett på sine hovedobjekt: et kvinneansikt, gressbakken eller jorden og noe som kan se ut som et indre organ, men også hvordan et større naturlandskap badet i sollys fanges av kamera, som deretter å vendes mot bakken. 

Husk din dødelighet!

Spenningsfeltet mellom nærlesning og perspektivering, lys og mørke, mann og kvinne er virkemidler som er til stede i Jordkyss og som gjennom senere produksjoner har blitt utviklet og raffinert. Sistnevnte er selvsagt nært knyttet til demokratiseringen av produksjonsmidlene og den digitale revolusjonen. Nåtidsbetrakter gjenkjenner den analoge, rå produksjonen videoskaperne hadde til rådighet på 1980-tallet. Dette mindre polerte, analoge uttrykket som arbeider med uttrykksmulighetene i håndholdt kamera og skiftende fokus, virker fortsatt emosjonelt på oss. Johnsens intensjon er å søke sannhet og erkjennelse, og som utdannet billedkunstner er det lett å spore inspirasjon fra kunsthistorien i videoverkene.

Livets under, men også livets brutale død, et memento mori, på norsk: husk din dødelighet, er et tema som er gransket og utviklet gjennom hele Johnsens videokatalog. Det er også et nøkkeltema i barokkens malerkunst. I en annen tidlig video, I pulsen er (1988), møter vi blant annet disse klippene: nærbilde av babyens fortsatt myke, pulserende hodebunn, en rød rose, et armbåndsur. Alle bilder eller symboler på livets ubønnhørlige gang. Barnet vil vokse, eldes og dø, rosen vil visne og klokken viser vår tilmålte tid. 

Dramatiske kontraster i lys og mørke er et annet trekk fra barokken, men også et virkemiddel som romantikkens og ekspresjonismens kunstnere var flittige brukere av.  Hos Johnsen er den gjensidige avhengigheten av lys og mørke, slik den oppleves i og gjennom menneskesinnet, konkret til stede i «Jordkyss» der solen skinner på kvinneansiktet, og på mannshånden som i halvmørke kvester noe organisk. I filmen Instant Memory (2016), som har en større teknisk kompleksitet, er bruk av lys og mørke også et klart dramaturgisk grep. Her følger noen eksempler: et opplyst høstblad mot en mørk bakgrunn, våte, visne plantedeler mot mørk jordbunn, helt svarte og hvite felt mellom filmklippene, bruk av et funnet fotografi, i positiv og negativ form, og sist i filmen, nærbilde av et lys som blåses ut og går i hvitt.

Flerstemte sanser

Videofilmen kan synes som et spesielt egnet medium for Johnsens metode. Nærlesning gjennom flerstemthet med bruk av stillbilder, musikk, tekster, stemmer og ulike språk følger de levende bildene. Denne appellen til det sansende mennesket understrekes fra tidlige til senere verk. 

Jordkyss viser nærbilder av munn, øre, hud mot gress mens aktiv lyd trer inn i filmen etter ett minutt, med en komposisjon av Dead Can Dance. Instant Memory, og lar mangfold av bilder og lyd eksistere som parallelle løp. Mens vi i en sekvens ser abstrakte bevegelser mot en mørk bakgrunn, hører vi fortellerens stemme reflektere gjennom sin handlende, sansende kropp: «Jeg går ut, kjenner lukten av høst, eller kanskje duft, mildere det. Av jord, av løv som råtner. Og jeg tenker: Så heldig jeg er, jeg som lever!». I noen scener faller lyd og bilde sammen, eksempelvis i avsnittet der diktsamlingen til John O. Wakefield er filmet i sin engelske utgave men lest med norsk stemme. 

Som livet selv, en eksistens i tilfeldighetenes biologiske spill, er også enkelte av elementene kunstneren fester seg ved og bruker som materiale i sine filmer, resultat av slump. Det gjelder spesielt de to fotografiene som Johnsen på ulike måter bruker i filmene Absence Present (2015) og Instant Memory. Begge fotografiene er ’funnet’: Darkness /Relic (2016), – et negativ de fleste ville ha kastet, med omfattende skader, fingeravtrykk, spor av tid og menneskeansikter i det mørke. Light / Relic (2015), også dette et negativ, uskadet fra dypt inne i et skap i et halvt nedbrent hus, med to søsken gjenkjennelige i bildet. For kunstneren relikvier, noe av helt spesiell verdi.

Minnebearbeiding

Den franske filosofen Roland Barthes(1915-80) har gjennom sine tekster om fotografi klart å beskrive hvor dyptgripende kamera er for vår kultur og selvforståelse. I boken Det lyse rommet: Tanker om fotografiet (La Chambre Claire: Note sur la photographie, 1980), utvikler han de to begrepene studium og punctum for å beskrive to grunnleggende aspekt ved mediet. Igjen må vi vende tilbake til forholdet mellom subjekt og objekt, til det å sanse og det vi sanser. Fotoapparatet og videokamera fanger uten å diskriminere alt som linsen favner. På den ene siden viser fotografier våre felles referanser fra historiske, sosiale og kulturelle hendelser. Ifølge Barthes kan dette fremkalle en høflig interesse i betrakteren som han kaller studium. Gjennom nyhetsbilder opplyses vi om politikk og økonomi, en objektiv sfære. På den andre siden, i det subjektive interessefeltet definerer han punctum. Dette er sider ved et fotografi som overskrider våre fellesreferanser, og som rører ved betrakteren. Ikkeintenderte detaljer som en knyttet hånd, et halskjede, begge eksempler fra Det lyse rommet, utløser punktumopplevelser: noe som prikker eller stikker i Barthes, som setter følelsene i beredskap.

Fotografiet og videoen fastholder noe som har vært og gjør det tydelig for oss at ethvert øyeblikk derfor er forgjengelig. Denne erkjennelsen gjennom mediet, er det Øyvind Johnsen formidler. Hans bruk av stillbilder, statiske filmutsnitt av plantedeler, et øye, pulsen i et barnehode er alle eksempler på punctumopplevelser. Verdens punctum vises frem for oss, brudd og sår i tilværelsen som ikke etterlater oss likegyldige. Videoverkene handler om minner og tap, men de er også en bearbeiding av sorgen, og for en betrakter bærer de i seg forsonende holdninger til det smertefulle som en naturlig del av menneskenes tilværelse. I de linsebaserte mediene er det teknologien selv som peker på tidens og livets ubønnhørlige gang: husk du skal dø. 

Særlig i Johnsen sine senere verk er lyd og tekstelement likeverdige den visuelle formen. Tilsynelatende enkle, nesten minimalistiske komposisjoner av bilder, musikk, stemmer og tekst møter oss. Rytmen i veksling mellom ord, bevegelige og stille bilder, pauser og musikk, gjør overgangene myke og nesten umerkelige.  Vitenskapelige betraktninger og drømmebilder stilles likt. Det samme gjelder dagboknotatet og nyhetsartikkelen.  

Stemmenes dialogiske karakter og tankens eller drømmens logikk lar oss hoppe i tid og rom og visker noen ganger ut fotografiets harde memento mori. Johnsens dypt humanistiske prosjekt har slik en optimistisk åre i seg, og tro på menneskers kommunikasjonsevner, vi er mer enn determinert materie: Ja, vi vet vi skal dø, men i mellomtiden skal vi leve! 

Rita Marhaug, januar 2021

Det mørke lyset

Øyvind Johnsens videokunst og fotografier omfavner de største og de minste tingene i livet, og i døden. Fødsel, alderdom, mennesker, gress, blod, lys gjennom glass, gammel hud, blomster i vann, hårstrå – livet flyter sakte og gjentagbart gjennom Øyvind Johnsens linse Noen ganger granskes tingene så intenst at tiden får bøye seg etter bildene – sekunder blir minutter i filmen Trilogi fra 2020 – idet bildet av mannskroppen mot sollyset får oss til å sanse hvordan mennesket deler verden i lys og skygge, og stiller seg selv imellom. 

Dette sanselige ståstedet er ledsaget av et umiskjennelig skumringslys, som om verden var i en tilstand av delvis solformørkelse, med plutselige glimt av solen, eller dykk ned i mørket.

De fleste av Øyvind Johnsens filmer kjennetegnes av dette mørke lyset. Kanskje noen ville kalle det melankolsk – men jeg tror at det egentlig er noe annet. Det er en eldgammel erkjennelse som tilhører tidebønnen: «In the midst of life, we are in death». 

Sitatet over, «Midt i livet, er vi i døden», står ikke for meg som en skremmende frase, men som en erkjennelse av at døden er en del av det som menneskene skal erfare. Når vi føler de sterkeste følelsene, sanser med hele vår skapning – da er vi også nærmere en erkjennelse av at dette vil ta slutt. Så sterkt kan vi ikke leve, hele tiden, vi ville blitt utslitt. Men dette at noe har en ende, kan også få oss til å sanse øyeblikket sterkere.

Slik opplever jeg Øyvind Johnsens filmer, som et sirkulært argument, hvor liv og død er utskiftbare størrelser, som erstatter hverandre og overlapper hverandre, lag på lag. Filmene hans gjør bruk av de samme motivene om igjen og om igjen, med et ørlite skift til siden, ned et sidespor, opp mot en ny motsetning, og slik skapes ny mening og nye historier. Det er en enorm kraft og ambisjon i disse filmene, og en tro på livet, på at granskingen av verden er en epistemologisk øvelse – slik skal vi endelig få kjennskap til hva verden består av.

Minnene gjør oss levende

I filmen Øynene lukket, Øynene åpne (2020) får vi et innblikk i tankene som spiller i kunstnerens hode, et akkompagnement til bildene som gjør filmen til noe som ligner et filmatisk essay. Johnsen lar her skuespillere gi stemme til en slags dialog om hva vi ser når vi lukker øynene -altså vårt indre øye, våre minner, tanker, drømmer, mareritt, fantasi. Og langs denne tankerekken ser vi vakre, foruroligende bilder – et hus i måneskinn, et ansikt dekket av sot, eller jord. Mannsstemmen beskriver en drøm, hvor alt er sort, og lettelsen ved å åpne øynene og kunne se, er som igjen å delta i livet. 

I flere av Johnsens filmer tematiseres dette, som i to korte videoer fra 2020; Utenfor Verdensrommet og Tap, hvor et spedbarn, eller en gammel mann, sakte åpner øynene mot et virvar av uforståelige stemmer, en hverdagslig samtale som langsomt får mening. Livet må forståes retrospektivt, minnene er det som gjør oss levende.

 I John Bergers essay Uses of Photography (About Looking: Vintage International 1991), diskuterer Berger Susan Sontags tanke om at fotografiet ikke bare er et bilde, det er et spor av virkeligheten, «something directly stencilled off the real, like a footprint or a death mask». Derfor er fotografiet en måte å redde minnene våre fra intetheten, skriver Berger. Han skriver også om hvordan vi skaper en kollektiv hukommelse ved at de levende tar innover seg den fortiden som ligger i fotografiene vi har tatt, og delt – og at det i dette ligger en mulighet til å overskride distinksjonen mellom det private og det offentlige. 

Affekten det setter i gang

Denne distinksjonen er viktig i Øyvind Johnsens arbeid. For her merker vi at det er noe privat som deles med oss, som gjøres offentlig. Det kan være kameralinsens nesten ubehagelige nærhet til subjektet, eller det kan være summen av tegn, symboler eller motiver som får oss til å tenke: her er det noe, noe mer enn det jeg vet, noe hinsides det offentlige. Det er ikke så lett å vite hva dette noe er, kanskje umulig, men vi forstår at det er noe. Og vi forstår at for oss som betraktere, er dette noe ikke det viktigste for oss å vite hva er – det viktigste er å kjenne følelsen, affekten det setter i gang i hver og en av oss. 

I filmen Trilogi er de tidligere filmenes motivkrets fullendt. Føttene i aske, hodet i regn, ryggen mot solen – alt er fylt av lys. 

Et fast, alvorlig mannsblikk, de gjentatte motivene av gress, hud, vann, øyne, liljer og akeleie, overflatene av verdens vesener som gnisser mot hverandre og skaper den friksjonen som gjør oss oppmerksom på vårt eget og andres liv, vår deltagelse i andres verden. Det er en ydmykhet i bildet av de nakne føttene som ufortrødent går i snøflekkene i gresset, den halvtinte vinteren mot de utålmodige fotsålene, hvor mennesket er like sårbart som gresstråene det tråkker under fot. 

I Øyvind Johnsens arbeider finner vi en stor respekt for alt som lever, for det religiøse i mennesket – drivet mot musikken, trøsten, fortvilelsen, den dype kjærligheten og mysteriet i  menneskekroppen, og i naturen. Det er en tett sammenvevd verden, hvor menneskehetens historie flettes sammen med naturens sykluser. Holocaust, det visne løvet, Faurés Requiem og skumringslyset – tilsammen utgjør det en fortelling om tilintetgjørelse og oppstandelse, solen er ny hver dag. Mørket lever i lyset, og gir kontur og tyngde til alle ting. 

Helt mot slutten av Trilogi ser vi en gutt som svinger på en taudisse, reisen hans begynner i mørket og så svinger han seg vektløst og lattermildt som en pendel ut i det strålende sollyset, en metronom til koret som synger «Dona eis requiem, et lux perpetua, luceat eis» – «Gi dem fred og evig lys». Midt i livet er vi i døden, men kanskje kan både livet og døden være en uendelig letthet og fred, i lyset.

Marianne Morild, januar 2021

De viktige, grunnleggende tingene i vår tilværelse.

Jeg husker ikke helt hvordan vi først kom i kontakt, Øyvind Johnsen og jeg. Men det var i 2010, jeg studerte kunsthistorie og var aktiv i fagutvalget sammen med flere andre medstudenter. I forbindelse med en arrangementserie viste vi flere av Johnsens videoer med samtaler med lokale kunstnere, hvor Johnsen selv var til stede og formidlet prosjektet med stor entusiasme. Som kunsthistoriestudent var dette et øyeåpnende møte.

Kort møte (2010)

Johnsens videointervjuer er sympatiske, og gir kunstnerne rom til å tenke og langsomt utbrodere sine svar på Johnsens spørsmål. Utgangspunktet for samtalen er åpent og undrende, kameraet er fiksert på kunstneren, og innimellom klipper Johnsen inn relevante bilder av kunstverkene som blir beskrevet. Man ser ikke Johnsen selv, men hører ham bak kamera som en aktiv men tilbakeholden samtalepartner. 

Intervjuene handler ikke så mye om kunst som de handler om kunstneren, og Johnsen stiller godt forberedt og er genuint nysgjerrig på hva kollegaene forteller. Kunstnerportrettene er helt annerledes enn hva man finner i typisk kunsthistoriepensum: I stedet for å tegne lange, historiske linjer og  innhylle kunsten i teori og paradigmer lager Johnsen et avmystifisert, nedpå-bilde av kunstnere i sin samtid, i portretter som er fulle av små, betydningsfulle øyeblikk. Kunstnerne forteller om seg selv, om sin praksis og om ulike hendelser som ledet dem til der de er i dag. 

Jeg tror det var dette som gjorde så stort inntrykk på meg som ung student, ettersom kunsthistorien gir påfallende lite rom til kunstneriske prosesser og kunstnerens levekår. Som kunsthistoriestudent er det lett å glemme at slike ytre forhold selvsagt spiller inn på kunstneren og på kunsten som produseres, selv om kunstnerøkonomi og familieliv ikke inngår i noe pensum. 

Johnsens personlige tilnærming med fokus på menneskene bak kunstverkene er noe jeg har forsøkt å ta med meg videre i min egen praksis.

Lokalt 2015 (2015)

Fem år senere skulle jeg få jobbe med Johnsen igjen; denne gangen som koordinator for en kunstnerinitierte gruppeutstilling i gamle Bergen Kretsfengsel, hvor Johnsen i rett i forkant av utstillingsåpningen laget en dokumentarisk video med fokus på kunstnere, hvor han løftet fram alle i utstillingen. 

Olav Herman-Hansen og Laurie Grundt sto bak initiativet, og i videoen hører man Herman-Hansen spekulere over kunsten fra forskjellige generasjoner, og hevde at det fortsatt er de samme store temaene kunstnere arbeider med; «døden, kjærlighet og alle de viktige, grunnleggende tingene i vår tilværelse». Jeg skal ikke gå nærmere inn på uttalelsen her annet enn å påpeke at det vitterlig er de viktige, grunnleggende tingene i vår tilværelse som synes å være kjernen i Johnsen dokumentariske videoer også. 

Videre forteller Herman-Hansen at han håper kunstutstillingen vil bli en årlig begivenhet. Slik ble det dessverre ikke, og ideen om en årlig lokal gruppeutstilling ble ikke gjenopptatt. Og nettopp derfor er det så viktig at også de mindre, kunstnerinitierte prosjektene dokumenteres for ettertiden, siden man aldri vet når de plutselig forsvinner. Her har Johnsen gjort en viktig jobb.

Viktig historisk kildemateriale

Går man enda lenger tilbake i tid, finner man også Johnsens forunderlige og eksperimentelle videodokumentasjon fra den store land art-utstillingen ved Sogn og Fjordane Kunstnarsenter fra 1989. Suggererende lydspor, nærbilder av kunstverk, noen fragmenter med kunstneruttalelser – bl.a. fra stjernekunstner Judy Chicago som deltok i prosjektet – er klippet sammen til en spennende, subjektiv videodokumentar fra prosjektet. Utstillingen Miljøkunst 89 var enormt ambisiøs og virker vellykket på alle måter, men det finnes knapt noen offentlig tilgjengelig informasjon om prosjektet i dag, utover Johnsens film. 

Kunst får sjelden plass i dagspressen, og kunstmagasin makter ikke å fange opp alt av betydning som finner sted. Det er derfor en vedvarende problemstilling at mange fenomenale kunstprosjekter fort havner i glemmeboken. Kanskje finnes det noen dokumentasjonsfoto, kanskje en hjemmeside, men etter hvert som årene går, blir det stadig mer sannsynlig at man ikke klarer finne annet enn døde lenker og et og annet lavoppløselig bilde i søkemotorene. 

I denne sammenheng er Johnsens dokumentariske arbeider et viktig historisk kildemateriale. Ikke  bare fordi de bortimot er eneste dokumentasjon av enkelte kunstnerskap og utstillingsprosjekter, men fordi de også tilbyr unike perspektiver; ettersom Johnsen selv er kunstner. 

Han intervjuer og rapporterer  ikke som en journalist eller kunsthistoriker, men som en kunstnerkollega. Dette, i tillegg til at Johnsen er en kløktig historieforteller, mener jeg er avgjørende for at han kommer så nært intervjuobjektene sine. Og mens  jeg skriver denne teksten, innser seg hvilken mangelvare den gode samtalen er i kunstfeltet (og i samfunnet for øvrig), og våger å håpe Johnsen vil vurdere å gjenoppta formatet med nye kunstnere og flere korte møter.

Espen Johansen, januar 2021